Du er her:

Fremmedord

Fremmedord er lånord som norsk har fra andre språk, og som fremdeles føles fremmede, for eksempel herbarium (fra latin) og milkshake (fra engelsk).

Lånord er ord som norsk har tatt opp fra andre språk. Mange lånord har fått en slik skrivemåte og uttale at de ikke lenger skiller seg ut fra andre norske ord. De er ikke fremmedord lenger.

Fremmedord er nyttige ord når de brukes riktig. Men vi bør foretrekke et hjemlig norsk ord der det er like godt som et tilsvarende fremmedord.

Fremmedord og lånord

Fremmedord er ord som norsk har fått fra andre språk, og som fremdeles føles fremmede. Det er særlig fire grunner til at de gjør det:

  1. Den trykksterke stavelsen i ordet er ofte en annen enn den første. I hjemlige norske ord, arveord, er den trykksterke stavelsen oftest først i ordet.
  2. Formen på fremmedordet gir ikke noe inntrykk av hva ordet betyr. Demokrati betyr ledd for ledd det samme som folkestyre, men vi sier at demokrati har en «ugjennomsiktig» form.
  3. Forholdet mellom skriftformen og uttalen av ordet er et annet enn for hjemlige norske ord. Et ord som pub skulle etter norske regler enten skrives «pøbb» etter uttalen, eller uttales «pub» (med lang u) etter skriftformen.
  4. Ordet er så nytt i norsk at det for folk flest er ukjent ennå og derfor føles fremmed.

Lånord er alle ord som norsk har fått fra andre språk i eldre og nyere tid. Mange av dem er blitt tilpasset norsk skrivemåte og uttale. Lånord fra engelsk som stress og frilans blir skrevet, bøyd og uttalt som andre norske ord og føles ikke fremmede lenger, enda de er av de nyere lånordene i norsk.

Vi kan derfor si at alle fremmedord er lånord, men ikke alle lånord er fremmedord.

Hvor kommer de fra?

Norsk har tatt opp ord fra en mengde språk, til dels fra så fjerne land at de færreste nordmenn har hørt språket snakket i hjemlandet. Det gjelder for eksempel ord for mye av det vi spiser og drikker. Av drikkevarene er det neppe flere enn vann og melk som ikke er lånord. Te og kaffe, potet, sjokolade og tomat, og de fleste kryddernavnene, kommer fra fjerne strøk. Men en liste over de største «långiverne» til norsk, når vi ikke tar hensyn til om «lånene» er gamle eller nye, ser slik ut fra toppen av:

latin

tysk (nedertysk og høytysk)

fransk

gresk

engelsk

italiensk

dansk

Dette gjelder vanlig språk, allmennspråk. I fagspråk kan det se annerledes ut, for eksempel ville engelsk komme høyere, skjønt ikke så høyt som latin. Den beskjedne plassen til dansk kommer av at det bare er regnet med danske ord som ikke fantes i norsk, og ikke ord i dansk form som norsk hadde fra før.

Fremmedord i norsk form

Det er viktig å tilpasse fremmedordene til norsk skrivemåte der det lar seg gjøre. I dag er det engelske ord vi tar inn flest av. De er av to typer, ord som engelsk har fra latin, og hjemlige engelske ord, arveord.

De første er lettest å fornorske, for de svarer til ordtyper som vi har tatt inn i flere hundre år og er vant til. Vi vet at -tion blir -sjon, ph blir f, th blir oftest t, og c blir s foran e, i og y, for eksempel sement, sykkel, men k foran a, o, u og konsonanter, for eksempel kasus, kryptisk. Unntak fra slike mønstre er vanskelige å skrive, for eksempel cirka og cøliaki (en sykdom).

De fleste og vanskeligste unntakene fra norske skriveregler finner vi i de engelske arveordene som vi tar inn, f.eks. allrounder, blackout, chips, cruise, heading. Det pågår et stadig arbeid med å fornorske slike ord, og mange har fått en mer norsk form, f.eks. bleser (eller blazer), brife, gir, kløtsj (eller clutch), krål og kråle, popkorn, tøff. Ved at ordene får norsk skrivemåte, holder de etter hvert opp å være fremmedord.

Vanskelige ord

  • Ord som er i slekt, men som har ulike detaljer: absorbere (ta opp et stoff), absorpsjon (opptak) dedisere (tilegne), dedikere (tilpasse), dedikasjon (tilegnelse) infisere (smitte), infeksjon (smittsom sykdom), infeksiøs (smittsom) persipere (sanse, oppfatte), persepsjon (sansning, iakttakelse) sertifisere (gi godkjenning), sertifikat (for eksempel førerkort)
  • Ord med konsonantmønsteret 1 + 2 eller 2 + 1: 1+2: abonnent, dilettant, dimittere, emissær, galopp, koloss, skjelett, tyrann 2+1: eddik, gallup, sennep, tunnel
    Andre konsonantmønstre er også vanskelige:
    2+2: kassett, billett
    1+2+2: satellitt, parallell
  • Dobbelt- eller enkeltkonsonant? Se Dobbelt- eller enkeltkonsonant?

Hvorfor trenger vi dem?

I en fremmedordbok finner du en mengde ord som du neppe får bruk for, men også mange som du trenger. De er kommet inn i norsk for å dekke en særskilt betydning mer nøyaktig enn noe annet ord kunne. Dekorasjon er ikke alltid det samme som pynt eller stas.

Hvis vi kan ett fremmedord, kan vi ofte lage flere hvis vi trenger dem. Til person kan vi lage personale, personlig, personifisere. Til privat kan vi lage privatist (til videregående skole), privatisere (gjøre privat) og om nødvendig deprivatisere (gjøre offentlig igjen) og reprivatisere (gjøre privat igjen).

Norske avløsere

Ofte finnes det norske ord som er like gode som fremmedordet, eller bedre. Da bør vi bruke dem. F.eks.:

accesstilgang, aksess
appendixtillegg, appendiks
approachtilnærming
barbecuegrillfest
blowoututblåsning
brainstormingidéblomstring, -myldring
caseeksempel, kasus, sak, tilfelle
charactertegn (i tekst)
clusterklynge, knippe
computerdatamaskin
designformgiv(n)ing
designeformgi
designerformgiver
fantilhenger
feedbacktilbakemelding
gateport
hardwaremaskinvare
headhuntinghodejakt (jakt på ny medarbeider)
inputinndata
knowhowekspertise, (sak)kunnskap
longplaying-langspill-
marketingmarkedsføring
musicalmusikkspill, musikal
outpututdata
softwareprogramvare
teamgruppe, lag
weekendukeslutt

Også Språkrådet har laget en liste over avløserord (åpnes i egen fane).