Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner

av Tor Guttu

Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner foreligger i en oppdatert 2. utgave; første utgave kom i 1993. Den er utarbeidet av Tor Guttu, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Med sine over 81 000 oppslagsord inneholder Norsk Ordbok det sentrale ordforrådet i norsk, foruten fremmedord, fagord og dialektord.

I ordboken finner du skrivemåte og bøyningsformer i moderat bokmål og moderne riksmål. Bokmålsordene følger rettskrivningen av 2005, men såkalte radikale stavemåter og bøyningsformer er ikke med. Riksmålsformer som ikke er en del av den offisielle bokmålsrettskrivningen, er merket med en trekant (△). De som må følge offisiell rettskrivning, kan altså ikke bruke formene med trekant. Se også veiledningens punkt 2.3.

Ordboken gir deg ordenes betydning og eksempler på hvordan de brukes. I tillegg får du ordenes opprinnelse og synonymer til en god del av dem. Om lag 1000 av oppslagsordene har illustrasjoner for å anskueliggjøre ordforklaringene.

© Kunnskapsforlaget
H. Aschehoug Co. (W. Nygaard) A/S og Gyldendal ASA
Oslo

Forord til bokutgaven (2005)

Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner foreligger hermed i 2. reviderte og utvidede utgave. Typografisk er boken brakt i samsvar med forlagets øvrige ordbøker av samme type, men innholdskategoriene er de samme som i 1. utgave: Boken viser ordenes rettskrivning, uttale, bøyning, betydning, bruk og opprinnelse; den oppgir synonymer ved en lang rekke ord, og den har illustrasjoner ved godt og vel 1000.

Likesom 1. utgave oppgir boken både riksmål og moderat bokmål. Riksmålsnormalen er gjennomgått av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur og justert på noen få punkter (2002). Former som ikke er tillatt i bokmål, er merket (se veiledningen). De moderate bokmålsformene er ført à jour med vedtakene i Norsk språkråd 2003, stadfestet av Kultur- og kirkedepartementet i 2005.

Mange har vist interesse for Norsk Ordbok i årene som er gått fra førsteutgaven (Norsk Illustrert Ordbok) i 1993. Redaktør og forlag takker alle hjertelig, og nevner spesielt professor Valerij Berkov St. Petersburg/Oslo, konsulent Svein Nestor i Språkrådet og redaktørens kolleger i Det Norske Akademis ordbokskomité, professorene John Ole Askedal og Arthur O. Sandved og førstelektor Ole Michael Selberg.

Veiledning

Kun et utdrag av bokens veiledning gjengis nedenfor

1. Ordforråd. Rettskrivning. Redigeringsspråk. Illustrasjoner

1.1

Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner tar først og fremst sikte på å gi det sentrale ordforrådet i moderne norsk – definert og belyst med eksempler. Den rommer også svært mange fremmedord og fagord av forskjellig slag, likedan en god del dialektord og mer sjeldne ord som man kan støte på i skjønnlitteraturen, f.eks. eldre litterære eller foreldede ord som drolen, kontrafei, skumpelskudd og slegfredbarn.

Vanligvis vil ordboksbrukeren klare seg godt med denne boken, men den kan selvsagt ikke gi så mange og detaljerte opplysninger som spesialordbøker hver for seg kan gi, eller så mange oppslagsord som de største rettskrivningsordbøkene. Fyldigst informasjon om ordenes betydning og bruk i nåtid og fortid får man i Norsk Riksmålsordbok I–IV (1937–57) og V–VI (1995). Dette verket er stadig til salgs i papirversjon og fra 2005 tilgjengelig på Kunnskapsforlagets tjeneste www.ordnett.no.

Det er især antall sammensatte ord som har måttet begrenses. Som oftest er det med så mange at de gir et inntrykk av hvordan førsteleddet brukes i sammensetninger; f.eks. er det med bortimot 20 ord på familie-. Et sammensatt ord kan være med fordi det har en karakteristisk bruksmåte eller en betydning som ikke lett kan leses ut av enkeltleddenes betydning; videre kan det være for å gi en terminologisk opplysning eller vise rettskrivning. Slår man opp uten å finne et sammensatt ord, bør man først se om andre oppslagsord i nærheten kan fortelle noe, og så slå opp på det ordet som utgjør siste sammensetningsledd: Når man ikke finner f.eks. familiemiddag eller familieportrett, slår man opp på middag og portrett.

Ordboken inneholder ikke egennavn (person- og stedsnavn) unntatt enkelte som brukes i faste uttrykk i overført betydning, se f.eks. Per, Rom(a); men mange avledninger av stedsnavn er med (innbyggernavn og adjektiver).

1.2

Som nevnt i forordet viser oppslagsordene riksmål og moderat bokmål, se nærmere i pkt. 2.3 og 4.1.3. Redigeringsspråket er riksmål.

1.3

Illustrasjonene er ment som supplementer til en del av oppslagsordene for å anskueliggjøre ordforklaringene. De er laget av Anne Langdalen, Thomas S. Minker og Ola Rosén.

2. Oppslagsord. Oppslagsformer

2.1

Oppslagsordene er trykt med fete typer. De står utrykket og i strengt alfabetisk rekkefølge. Det alfabetiske prinsippet betyr at ord som hører sammen, ikke alltid står etter hverandre. Rekken mat – matauk – matbord – mate – matebuss – mateple – brytes av matador – match – matchball – matche – matchvekt – matchvinner – matelassé – matematiker – matematikk – matematisk.

2.2

Valgfrie oppslagsformer er enten angitt slik:

cubaner el. kubaner

og på alfabetisk plass:

kubaner el. cubaner s.d.

eller med parentes om den bokstav eller de bokstaver som kan utelates:

fillet(e)

2.3

Riksmålsformer som (p.t., 2005) er forbudt i bokmål, er merket med trekant. Dreier det seg om eneform i riksmål, er den merket med trekant skilt fra bokmålsformen med en loddrett dobbeltstrek:

tyve△ || tjue
pinscher△ || pinsjer -en, -e

Når riksmål har to former hvorav én er forbudt i bokmål, står det slik:

snø el. sne△ -en
vitne I el. vidne△ -t, -r

De som må følge offisiell rettskrivning, kan ikke bruke formene med trekant. Se også pkt. 4.1.3.

I noen få tilfeller har det vært nødvendig å gi opplysninger i tillegg til trekantmerkingen eller å angi forholdet på en annen måte; se forstene, gavn, hard, kald, megen, stein. – Formene syd og sør er i prinsippet likestilt både i riksmål og bokmål. Riksmålsnormeringen har støttet den tradisjonelle bruk av syd som almenform og sør især om hjemlige forhold, mens bokmålsnormeringen nærmest gjør det motsatte, i og med at den forbyr syd i «fremmede geografiske navn». I bokmål heter det da bare f.eks.

Sør-Amerika, søramerikaner, søramerikansk.

Det kan ikke sies å være avklart hva «fremmede geografiske navn» omfatter.

2.4

Bøyningsformer står bare sjelden som oppslagsord med egen artikkel, og da er det henvist fra grunnordet; se f.eks. kjenne II (og kjent), nær (og nærmere, nærmest), den (og det, de I). Noen få ganger henvises det fra en bøyd form til grunnformen, f.eks.

bedende se be
Kristi se Kristus
meg se jeg

men vanligvis må man selv finne grunnformen.

2.5

Oppslagsord i parentes er uoffisielle, mer eller mindre gangbare former som frarådes av forskjellige grunner. Bruk heller den form det er henvist til:

(alkemi, alkjemi) se alkymi
(carbo-) se karbo-
(nøst) se naust

2.6

Homografer (ord som skrives likt, men har forskjellig betydning) er nummerert med romertall. Rekkefølgen er som regel substantiv – adjektiv – verb – andre ordklasser:

tro I -en el. -a, -er (grisetro)
tro II -en (gudstro, tillit)
tro III -et, -er (stang, takbord)
tro IV ub. adj.
tro V -dde

Noen ganger har forskjell i bøyning gjort det praktisk å fordele «ett ord» på to artikler, selv om det ut fra betydning og opprinnelse godt kunne stå i én, f.eks. bruk. Det gjelder især noen parverb av typen strekke.

2.7

Verbalsubstantiver på -ing, -ning og -else er ofte bare oppført på denne måten – som avledningsendelse i kursiv etter verbets bøyningsendelse(r):

gro -dde; -ing

begro; -ing (se også begroing)

nære -et; -ing (se også næring)

lese -te; -(n)ing (se også lesning)

forstå; -else (se også forståelse)

Substantiver på -ing av verb som nå ender på trykksterk (lang) vokal, men som før hadde «langform» – som gi av eldre give – får vanligvis konsonant foran -ing:

gi gav el. ga, gitt; gis; -ving

Men former som giing kan brukes når de gjengir vanlig uttale og ikke vanskeliggjør lesingen.

2.8

En god del forkortelser er med som oppslagsord, og de som skal eller kan ha punktum i offisiell rettskrivning, står oppført med det. Punktum kan sløyfes når det ikke er fare for misforståelse eller feillesning. – Forkortelser for mynt, mål og vekt skal ikke ha punktum.

Også i bruk av aksenttegn hersker det en viss valgfrihet. – Cirkumfleks kan sløyfes både i fremmede og hjemlige ord: enquête, fôr. – Akutt-tegnet (accent aigu) kan sløyfes i ord som kafé og komité, mens det i bøyde former skal sløyfes: kafeen, komiteen. – Gravis-tegnet (accent grave) kan sløyfes i det franske à, à jour, tre à fire, og i franske ord av typen ampere skal det som oftest ikke stå aksenttegn.

Oppslagsordene i Norsk Ordbok står med aksent når de skal eller kan ha det ifølge offisielle regler og anbefalinger, men språkbrukeren må ha en viss frihet til å bruke aksenttegn for å unngå feillesning. Tror man at f.eks. graverjern eller premiere blir feillest, må man kunne skrive gravérjern og première.

Med hensyn til bindestrek sier den offisielle hovedregelen at nyere to- eller flerleddede ord av fremmed opprinnelse skal skrives som ett ord når de uttales som ett:

comeback, ikke come-back

Når et slikt ord danner sammensetning med et hjemlig, er sammenskrivning hovedregelen:

comebackforsøk

Det gjelder også når et særskrevet uttrykk settes sammen med et hjemlig ord:

ad hoc, men adhockomité

Men i alle disse sammensetningene kan man bruke klargjørende («pedagogisk») bindestrek for å lette lesingen.

Når det gjelder bruk av tegn og forkortelser i sin alminnelighet, se Språkvett

4. Bøyning og ordklasseangivelse

4.4.1

Adjektivets endelse i intetkjønn entall er alltid oppgitt, men den normale flertallsendelsen (-e tillagt grunnformen) oppføres ikke:

stor -t

vrien -t

dvs. en stor by, et stort hus, store byer, hus, en vrien oppgave, et vrient spørsmål, vriene oppgaver, spørsmål

blå -tt, -

dvs. blå himmel, blått blod, blå øyne

I tilfeller med konsonantforenkling, -fordobling, sammentrekning eller andre vanskeligheter gjelder de samme prinsipper som ved substantiver og verb:

trygg trygt

langsom -t, -mme

fælen -t, -lne

De ubøyelige er merket: ub. adj. (f.eks. felles, grepa).

En del adverb på -vis kan brukes adjektivisk foran verbalsubstantiver. De er oppført slik:

gradvis adv. og adj.

De brukes helst i grunnformen: en gradvis tilbaketrekning; kommer de ellers på tale, kan de bøyes regelmessig, jf. uttrykk som forbundsvist lønnsopgjør, forbundsvise forhandlinger.

8. Etymologi (ordhistorie)

8.3 Spesielt for lånord og fremmedord

8.3.1

Ved ord innlånt i gammelnorsk tid eller tidligere angis først den norrøne formen, så språket som ordet er lånt fra og deretter eventuelt opprinnelsesspråket. I en del tilfeller oppgis også ordets form m.m. i opprinnelsesspråket:

kirke [gno. kirkja, ags., gr. kyri(a)kon, av kyrios herre, gud]

Ved senere innlånte ord følges gjerne samme prinsipp. Det legges stort sett mer vekt på å få med betydning enn form i det långivende eller opprinnelige språk:

perpleks [lat. 'innviklet']

rasjon [fr., lat., eg. 'beregning, fornuft', jf. resong]

At perpleks i form tilsvarer latin perplexus, og rasjon fransk ration og latin ratio, nevnes altså ikke.

9. Synonymer

Ved en god del ord er det i tillegg til selve artikkelen stilt opp en listemed synonymer til oppslagsordet, som kan gi hjelp til å finne andre ord når man ikke helt synes man kan bruke det man har slått opp på.

Eksempelet figur først i veiledningen viser hvordan det er gjort: når det er vesentlig mer å anføre enn de ordene som er brukt som forklaring i selve artikkelen, står det SYN. i rett skrift. Så følger eventuelt et tall som svarer til et betydningsnummer i artikkelen, og deretter synonymer i alfabetisk orden.

Det er sjelden man i noe språk finner ord som er synonyme i den forstand at de kan erstatte hverandre fullt ut. Selv om ord kan falle sammen rent betydningsmessig, er det nesten alltid større eller mindre forskjeller i bruksområde og/eller stilvalør; f.eks. står så stilforskjellige ord som fleis og åsyn blant synonymene til oppslagsordet ansikt, og blant synonymene til kritisere er oppført både pirke på og slakte. Betydningsinndelingen i ordboken (se pkt. 7) er ofte temmelig grov, slik at et synonym under det tilsvarende betydningsnummer i mange tilfeller dekker bare en del av vedkommende avsnitt i artikkelen.

Man må altså være kritisk når man leter etter brukbare ord i synonymrekken, og det er ikke alltid man vil finne noe. Men slik leting og overveielse er verdifull i seg selv; den øker vårt ordforråd og skjerper sansen for ordenes bruksmåter.

Forkortelser

En del alminnelig brukte forkortelser er ikke tatt med.

Ved anførelse av bibelsteder brukes stort sett de vanlige forkortelsene, f.eks.:

Tegn